På Nordstrand kirkegård utenfor Oslo sentrum står en gravsten som har en merkverdig innskrift på baksiden: "Her hviler Edvard / Munchs tante / som var ham i mors / sted og to av hans / søstre. Disse tre / kvinner elsket og / støttet ham og / gjennom hans / trengselsår tvilte de aldri på hans / store begavelse.” Tenk, innskriften handler om en fjerde person - Edvard Munch som ligger begravd et annet sted – på Vår Frelsers gravlund.

Allerede da Laura Munch, født Bjølstad, var nygift med sin elskede doktor Munch, kom hennes ett år yngre søster til dem på Løten. Sykdom og brå død hadde knyttet de to søstrene fra Fredrikstad sammen i et skjebnefellesskap. De var tidlig blitt morløse, og deres far kjøpmann Andreas Bjølstad hadde giftet seg på nytt og fått en stor ungeflokk. Dessuten hadde verken Laura eller Karen sterkt helbred. Den unevnelige sykdommen – tæring eller tuberkulose – fulgte dem som en skygge. Bare tretti år gammel bukket Laura under, og Karen ble hennes stedfortreder i familien. Men da svogeren fridde til henne, takket hun nei. Karen ville ikke bli den nye fru Munch. I løpet av sju år hadde Laura satt fem barn til verden, og særlig Edvard var svakelig og trengte mye omsorg. Han ble tantes øyensten. Resten av sine levedager forble Karen frøken Bjølstad, skjønt det innebar at hun ikke ble lukket inn i den fine Munch-slekten.

I nærmere tretti år levde Karen Bjølstad og Christian Munch under samme tak. Ingen av søsterbarna, selv når de var små, kalte henne mor, men tante. Likevel, skal vi tro gravinnskriften, som Edvards yngste og siste gjenlevende søster Inger besørget i 1952, var hun som en mor. Ved dødssengen til sin femtenårige søsterdatter, Sophie, var hun hennes fortrolige. Tanten holdt alltid sitt løfte – aldri å reise ifra dem.

Med alvor og kjærlighet fylte Karen rollen som sin søsters stedfortreder. Hun drev også en egen husflidsgeskjeft for å få endene til å møtes i hjemmet. Da Edvard viste glede ved å tegne, lærte hun ham alt hun kunne. I unge år hadde hun selv hatt en kunstnerdrøm og nå kunne hun leve gjennom ham. Etter at svogeren døde, rykket Karen opp som familieoverhode, for dermed å frita eldstesønnen Edvard for hans forpliktelser. Edvard skulle helt og holdent kunne vie seg til sin kunstnerkarriere. Hans bror Andreas som studerte medisin, og søstrene Laura og Inger som også var under utdannelse, måtte pent finne seg i tante Karens bestemmelse. Edvard ble den utvalgte. Resten av historien er kjent.

Det virker ikke som om den verdensberømte kunstneren noen sinne forsto hvilken støtte og hvilke oppofrelser tante Karen hadde gjort for ham. Da han vendte hjem til Norge etter to tiår som europeisk nomade, holdt han helst kontakt med tanten per brev. Han besøkte henne sjelden eller aldri hjemme på Nordstrand, der hun i en mannsalder hadde bodd sammen med niesen Inger. Den andre niesen Laura, som i mange år hadde vært pasient ved den gamle dårekisten i Oslo, bodde alene på den andre kanten av byen.

Karen Bjølstad ble nittien år gammel og overlevde sin søster Laura med sekstitre år. Men Edvard Munch var ikke i Nordstrand kirke da hun ble stedt til hvile. Fra vinduet i en bil som var parkert på en avsides vei ved kirkegården, kunne han på god avstand se tantens begravelsesfølge passere forbi.

Bodil Stenseth, historiker og forfatter, har skrevet Pakten. Munch - en familiehistorie, Aschehoug, Oslo, 2004 og Munch – historien om en familie, Tiderne Skifter, København, 2007.