Da Jens Thiis i 1933 utga sin store biograf over Edvard Munch, brukte han vel 40 sider på Munch-slekten, fra en stamfar på 1600-tallet og fram til Edvards far korpslege Christian Munch. Så fortsetter han: ”Om slekten Bjølstad vet jeg mindre.” Akkurat dét er ganske tydelig, for bakgrunnen til Munchs mor Laura Bjølstad og hennes søster Karen gjøres unna på litt under én side.

I utgangspunktet er det ingen grunn til å tro at morens familie var mindre betydningsfull for Edvard Munch enn farens. Rent genetisk veier de jo like tungt – og mens det er gjort mye ut av kunstnerne i Munch-slekten, blir det jevnt over lagt mindre vekt på tante Karens åpenbare kunstneriske ferdigheter og den begavede, tidlig døde Jørgen Sørensen, en slektning på morssiden.

Men det kan også argumenteres for at søstrene Laura og Karen var to av de aller viktigste kvinnene i Munchs liv, på diametralt motsatte måter. Moren, som var syk og døde tidlig, representerer fraværet, det eksistensielle tapet som er en grunntone i Munchs kunst. Tante Karen som flyttet inn og var ”i mors sted” ble den oppofrende, omsorgsfulle kvinneskikkelsen. Uten henne hadde han høyst sannsynlig gått til grunne. Ikke minst sørget hun med sine høyst beskjedne inntekter for å holde Edvard flytende rent økonomisk i trange perioder. Så mye omsorg er ikke uproblematisk; tanten ble av og til så nærværende at maleren måtte holde avstand. Munch har laget en merkelig plakat til Peer Gynt. Den viser ikke stykkets dominerende hovedperson, men derimot en ung og en eldre kvinne som står sammen og speider etter den forsvunne Peer. Plakaten ble tegnet mens Munch var i Paris. Det er nokså fristende å tenke seg at han ser søsteren og tanten i bildet av Solveig og Mor Aase, mens han selv er en Peer på flukt. Men uansett om han trekker seg unna direkte kontakt, går det en strøm av brev mellom ham og tanten; en av de viktigste kilder til kunnskap om Munchs tilværelse i lange perioder av hans liv.

Karen Bjølstad sørget for at Munch-barna beholdt forbindelsen med sin mors familie. De var på sommerbesøk i Fredrikstad og de traff tantene og onklene i Kristiana, dit flere av dem etter hvert flyttet. Munch var svært opptatt av arven fra morssiden, og hadde et komplisert, dobbelt forhold til den. På den ene siden mente han at den brakte med seg ”svake bryst”, en disposisjon for tuberkulose og andre livsfarlige sykdommer. Samtidig var han stolt av sin morfar, den gamle skipper som bevarte sin fysiske styrke høyt opp i årene. Det var ikke fritt for at han henviste til ”gamle Bjølstad” når noen kommenterte hans egen evne til å tåle strabaser.

Svaret på overskriftens spørsmål er selvsagt nei. Edvard Munch er ingen østfolding selv om han kan telle sin Østfold-slekt bakover i generasjoner. Men like lite er han et rent produkt av den akademiske og kultiverte Munch-familien. 40 sider mot én blir like galt i den ene eller andre retningen. Munch overskrider alle slike klassifiseringer, han er et fenomen for seg og tilhører kunsthistorien, ikke en slekt eller et distrikt. Likevel er det interessant og viktig å se på forutsetningene hans. Og noen av de mest grunnleggende kan altså spores tilbake til Fredrikstad og bygdene rundt. De er vel verd å trekkes fram i lyset.